Nå har jeg akkurat tatt farvel med Kristoffer som har vært her i 12 dager. Det har vært helt fantastisk å få vist han hva jeg driver med her nede, og nå forstår han hva jeg ser og tenker. Vi har gjort så utrolig mye og hatt det kjempe gøy sammen. Og denne bloggen er for Kristoffer, og jeg skal prøve å formidle hva som virkelig har satt spor i oss begge her i Uganda.
Spis opp maten din, tenk på de fattige barna i Afrika!
Dette er et uttrykk som de fleste sikkert har hørt flere ganger i oppveksten, og for de fleste eller hvertfall meg høres dette logisk ut. Du skal sette pris på maten du får, og være takknemmelig siden det er mange som sulter i verden.
Det er her Kristoffer sin tanke kommer inn, helt siden jeg traff han har han sagt: Det er jo kjempe rart å si at du må spise opp maten din, for det er jo lettere for de fattige barna å finne eller få maten din hvis du ikke spiser opp, enn hvis maten er gjemt i magen. Og det er nettopp dette som jeg har opplevd gjennom hele uteoppholdet!
F.eks når vi spiser posho og beans på kontoret, vi får SVÆRE porsjoner og jeg orker ikke halvparten. Det er da jeg kan gå rett utforbi og gi hele tallerkenen videre til ungene på skolen som ikke får så mye.
Eller når Kristoffer var her: Vi var å spiste på en café, men så orka vi ikke alt sammen så vi pakka det med oss. I tillegg hadde vi litt ekstra Obama Chapati til overs. Da vi nærma oss huset vårt traff vi på to små gutter som bor i slummen. Kristoffer rakte over maten og forklarte at det var til de. De strålte av takknemmelighet og glede! Det var utrolig sterkt for oss begge, og jeg syns det var rørende å se min kjæreste Kristoffer rekke over mat som vi har i bøtter og spann til disse to guttene som ikke har noe.
Så dette uttrykket har virkelig fått en annen betydning her i Uganda, jeg sparer på all mat jeg ikke orker, spiser vi på en restaurant og det er rester pakker vi det med oss, og jeg spiser meg ikke stapp-mett lengre. Jeg tenker heller: Spis mindre og gi resten til de fattige barna i Afrika. Jeg vet at dette er vanskelig å praktisere i Norge, og veldig enkelt her siden vi har ungene rett rundt oss. Og dette er ikke ment som et ”pekefinger” innlegg, men jeg ville bare uttrykke noen av tankene mine og Kristoffers på bloggen. Og dette er virkelig noe som har satt stort preg på meg, kommer aldri til å glemme de ansiktene jeg ser når jeg gir min mat videre. Jeg som er så rik på alle måter, syns virkelig det er godt å kunne bidra og hjelpe noen.
Jeg har begynt å like og gi bort mat, klær og annet. Så i går så jeg plutselig dørvakta vår gå med min t-skjorte, det var litt morsomt men han beholder den :) I tillegg får vi lov til å gi av tida vår her i Uganda og det tror jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det er ikke bare å gi materielle ting, det kan bli litt for upersonlig av og til, men hvis du virkelig gir litt av din tid og dine krefter på andre. Da skal du kjenne at de blir preget og det blir du også. Da kjenner du virkelig på ekte kjærlighet og omsorg. Dette gjelder for alle, uansett rik eller fattig - gi av tid og kjenn at det hjelper.
